Liten kuling

Jeg har skadet meg selv i mange år. De siste fire årene har skadingen vært mest omfattende angående kutting og jeg har sydd hos lege, sykehus, akuttmottak, legevakt cirka 150 ganger. Jeg har ikke tellingen lenger. Jeg har hatt infeksjoner, seneskader, pulsåreblødning. Jeg har også gjort veldig mye annet, som å henge seg selv, ta overdoser, sette fyr på hodet, kaste seg mot glassruter, hoppe fra høyder osv. Det er ikke derfor jeg skriver nå. Jeg skriver fordi jeg plutselig har blitt likegyldig. Før var jeg lei meg etterpå, kanskje lettet, men også lei meg. Nå ler jeg til speilet mens halsen blør i hurtig tempo og jeg kommer lenger og lenger inn på senen. Hvor kommer dette smilet fra?

Jeg er sliten. Sist jeg var på medisinsk akuttmottak var på søndag. Legen sa dette kunne gått fryktelig galt. Leit det gikk bra da, tenkte jeg, mens fire leger undersøkte og sydde sammen. Det var visst farlig med en slik halsregionsskade. Nå går jeg på antibiotika mot min vilje. Jeg orker ikke krangle. Jeg er sliten og vet ikke hvor jeg er - inni meg. Det er som om jeg er borte og at det kun er den ødeleggende delen min igjen.

Hvem har vunnet, hvem har tapt? - Når jeg ler i speilbildet.

Sliten liten kuling og storm fra nord

Liten kuling

I går lå jeg i legenes hender igjen. Store, sterke menn. Fire stykker var i rommet for å reparere meg. Jeg gråt. Jeg vet ikke av hva. Jeg føler meg mislykket og sliten, jeg mangler søvn. Det tok tre timer på medisinsk i natt. Jeg gjør alt mot meg, det er riktig, men likevel er det vondt når de må jobbe for meg. De sa jeg absolutt ikke skulle tenke på det. Men jeg tenker. Og nå er jeg sliten. Og det dumme smilet mitt kunne jeg ønske lå i skrivebordsskuffen. Jeg er min egen store skuffelse, som liker å ødelegge meg fordi det er rett og fordi jeg ikke vil gjøre galt og at alt som er bra blir galt. Jeg vrir og vender. Verden blir opp ned. Jeg er i bakvendtland. Unnskyld.