Liten kuling

Å våkne er å vite at det er veiing, om kalenderen sier mandag eller torsdag. Klærne skal falle i gulvet, sjelen min skal blottlegges, bena veies og fettet vurderes. Bena skriker. Tærne er kalde.

Å våkne tirsdag, onsdag, torsdag, fredag, lørdag og søndag er å vite at det første noen kommer til å si til meg er: Her er maten din.

Å våkne er også å vite at jeg må leve enda litt til og å kjenne at pulsen slår og at vekten kanskje stiger og at jeg - jeg er (levende).

Å våkne er å vugge seg ut av søvn, løpe som en gal i hodet og smile langsomt utenpå.

Å virke glad er å spille skuespill, men å spille skuespill trenger ikke være å se glad ut.

Bena roper. De fryser. Slipp meg inn, sier de. Jeg sitter på en benk. Jeg har besøk. Det er kaldt. jeg trør ikke avbryte. Så ser hun meg. Ser den kalde og vi går.

Inne er det å sovne fra den aktive besøkstilværelsen på en drøy halvtime. Og så er det å spise. Spise. Spise. Det er flere ganger om dagen.

Sengetid betyr å sitte stille eller å ligge på gulvet. Stillhet er stikkordet. Søvn tilhører mest de andre. Jeg teller sauer, prikker og tanker, men jeg sover lite. I natt har jeg bare vært våken.

Å våkne er å vite at det venter kanskje et døgn med våkentimer å virre rundt i, pendle mellom liv og død og leke vampyr eller zoombie (zoombie er direkte oversatt: "levende død").

Smilet bor i ansiktet. Nattesroen bor i korridorene. Korridorene holder meg borte med dører. Døren står på vidt gap, eller - jeg mente døden. Døren er helt igjen.

Slitenheten bor i kroppen og kroppen bor på sykehus. Sykehuset bor i en by og i byen er det spøkelser og de heter Anoreksi.